Per Sivle : ”Berre ein hund”.
Oppgave
I novellen ”Berre ein hund” har Per Sivle fortalt om sin kjære følgesvenn som han fikk etter at hundens engelske eier var omkommet på en klatretur. Etter en tid synes faren hans at hunden ikke var til noen gagn. Han slaktet den for å få skinnet. Til sin sønn gav han en fattig trøst: ”Det var nå berre ein hund”.
Er det (noen ganger) moralsk forkastelig å drepe et dyr? Når er det eventuelt ikke forsvarlig? Står dyr med en ”sosial omgang” med mennesket, i en særstilling i forhold til andre dyr? Begrunn svarene i lys av en etisk teori.
Innledning.
Historien til Per Sivle er et tankevekkende eksempel på forholdet mellom mennesker og dyr. Her er det tre relasjoner som griper inn i hverandre:
- forholdet mellom sønnen (Per Sivle) og hunden
- forholdet mellom faren og hunden
- forholdet mellom sønnen og faren
I besvarelsen brukes historien som eksempel ved besvarelse av de enkelte spørsmål.
Da hovedtemaet i oppgaven er forholdet mellom mennesker og dyr, legges det størst vekt på forholdet mellom sønnen og hunden. Det kanskje mest alvorlige spørsmål, forholdet mellom sønnen og faren, omtales bare i den grad det synes å angå hovedtemaet.
Svarene begrunnes i hovedsak i lys av den teori som er gitt av Per Ariansen i artikkelen ’Dyr, omsorg og rettferdighet’(1). Før de konkrete spørsmål besvares, blir følgende sentrale begreper i hans artikkel gjennomgått : moralske aktører og klienter, omsorg og rettferdighet.
Det kan nevnes at jeg i lange perioder av mitt liv har hatt nær kontakt med dyr på ulike måter. Dette gjør at jeg i stor grad kjenner meg igjen i Ariansens beskrivelser. Dette er også en grunn til å velge hans teori.
Moralske aktører og klienter.
Ariansen skiller mellom det han kaller konstitutive elementer ”som synes å måtte inngå i ethvert moralsk bør” (Ariansen,2000:166):
· en moralsk aktør
· moralske klienter som er mottakere av de moralske ytelsene fra aktøren
En moralsk aktør vil alltid være et menneske, mens en moralsk klient kan være et menneske, et dyr, en plante og til og med et landskap.
Omsorg og rettferdighet.
En beskrivelse av disse hentes fra hans oppsummering:
”Vi har sett et standpunkt, som vi har kalt ubegrenset samaritanisme, som gir et moralsk kall til omsorg overalt hvor omsorg kan gis. I dette perspektivet er mennesker og ikke-mennesker på linje som moralske klienter. Videre har vi sett at når man reiser spørsmålet om hva som er nok omsorg eller hensyn til andre, og finner standarder for dette, har man fanget opp og gitt uttrykk for erfaringen av å kunne bli forfordelt. Dette åpner rettferdighetsdimensjonen i etikken. Rettferdighetsdimensjonen er også dimensjonen for moralske rettigheter, og på dette området faller ikke-mennesker utenfor. Det er likevel moralsk relevant å tale om ”nok” hensyn til dyrs velferd – ikke fordi dyrene har en moralsk status, men fordi visse handlinger overfor dyr viser respekt for eller manglende respekt for et konstitutivt element i selve det moralske prosjektet. Det er konstitutivt nødvendig for moralske aktører å ikke være indifferent til lidelse. Dyreplageri signaliserer utvetydig slik indifferens. Derfor kan man si at dyreplageri er umoralsk.”(Ariansen,2000:181).
Ariansen skriver altså at når det gjelder omsorg er mennesker og ikke-mennesker på linje som moralske klienter. Men, når det gjelder moralske rettigheter faller ikke-mennesker utenfor.
Er det (noen ganger) moralsk forkastelig å drepe et dyr? Når er det eventuelt ikke forsvarlig?
Først noen situasjoner hvor det etter min intuisjon ikke er betenkelig å drepe et dyr:
- når det skjer ved jakt eller fiske etter reglementerte metoder
- når det skjer etter reglementerte metoder som en naturlig del av vanlig husdyrhold
- når det skjer for at et dyr ikke skal lide unødig (’aktiv dødshjelp’ må være tillatt for dyr etter en konkret vurdering av den som har ansvaret for dyret)
I følgende tilfeller er det moralsk forkastelig å drepe et dyr:
- når det skjer ved en bestialsk handling fra et menneske (for eksempel ved at det blir kastet stein på en hund)
- når det skjer bare for å tilfredsstille estetiske behov hos mennesker (for eksempel at valper drepes fordi de ikke har den farge som dommere på utstillinger favoriserer)
- når en ved å drepe dyret krenker de moralske intuisjoner hos seg selv eller andre; dette synes å være tilfelle da faren drepte Per Sivles hund
Som nevnt har dyr, ifølge Ariansen, ikke moralske rettigheter. Dette utdypes, når det er snakk om avlivning av dyr, av følgende sitat:
”Forestillingen om hva som er naturlig for dyrene blir til tider, som nevnt, forvekslet med det moralske begrepet til fri utfoldelse, slik at noen taler om dyrenes rett til å utfolde seg naturlig. Denne rett er imidlertid en hobbesiansk jus naturale, som, hvis det er noen jus i det hele tatt, bare erklærer at den sterkeste vinner, og den som taper har ingen rett til å klage. At dyr kan bli fanget og spist av andre er en naturlig konsekvens av deres rett til naturlig utfoldelse og ikke et brudd på denne retten. For dyr er ingen naturlig utfoldelse krenket om dyr blir fanget og spist av mennesker eller av andre dyr. Så om det legges moralske begrensninger på menneskers forhold til dyr, så er det, som vi har redegjort for, av respekt for den empati som er et konstitutivt element i menneskelig moral.”(Ariansen,2000:181).
Det synes rimelig å tolke Ariansen slik at når et menneske dreper et dyr, ligger ikke det umoralske i det at dyret drepes, forutsatt at det skjer på en mest mulig smertefri måte, men eventuelt av mangel på ”den respekt for den empati som er et konstitutivt element i menneskelig moral”. Dette betyr at det Per Sivles far gjorde, ikke var en krenkelse av hunden, men av sønnen.
Står dyr med en ”sosial omgang” med mennesket, i en særstilling i forhold til andre dyr?
Dyr med en ”sosial omgang” med mennesket, står etter mine intuisjoner i en særstilling i forhold til andre dyr. For å begrunne dette, klassifiseres dyrene i tre grupper:
1. Ville dyr
2. Husdyr som holdes for matproduksjon eller som nyttedyr på gård
3. Husdyr og andre tamme dyr som holdes for sosial kontakt (kosedyr) og/eller sportslige aktiviteter (for eksempel ridehester)
For ville dyr tilsier allmennmoralen at det er moralsk riktig å la disse leve i naturtilstanden med de gleder og smerter dette medfører. Vårt moralske ansvar, ligger her eventuelt på å bevare artene. Dette berøres ikke videre her.
Det antas at Per Sivles far er eksempel på en som vesentlig har erfaring med dyr for matproduksjon og/eller som nyttedyr (gruppe 2). Som regel vil det samtidig bety en sosial kontakt, men det primære sett fra aktøren er her at dyret er til nytte. Og det betyr en annen slags ’sosial omgang’ enn det Per Sivle selv opplevde.
Det er spesielt i den tredje gruppen vi finner dyr med det vi kan kalle ’inngående sosial omgang’ med mennesker. Grunnene til at disse er i en særstilling er fordi:
· De står i et spesielt forhold til en person; kanskje kan det være som Ariansen antyder et kjærlighetsforhold (dette stemmer med mine egne erfaringer); å krenke dyret vil samtidig bety en krenkelse av personen.
· Dyret selv trolig opplever en ’sosial kontakt’ med et eller flere mennesker. En krenkelse av dyret kan derfor bety krenkelse av et gjensidig kjærlighetsforhold.
Per Sivle selv opplevde nok hunden først og fremst som en venn som det kanskje vil være riktig å si han hadde et gjensidig kjærlighetsforhold til. At dette forholdet ble brutt ved at hunden ble drept har kanskje hatt en tilsvarende virkning på Per Sivle som om han hadde mistet sin mor eller sin far.
Et sitat fra Ariansen underbygger dette:
”Den idealtypiske kjærlighet vi her skisserer åpner for at det ikke er noen relevant forskjell mellom levende vesener (dyr ? – trykkfeil ? mitt spørsmål) og mennesker når det gjelder omsorg eller hensyn. Det avgjørende er ikke om objektet er et menneske, et dyr, et tre eller et landskap, men om objektet er gjenstand for ens kjærlighet. <…> Her som i den ubegrensede samaritanisme, er det aktørens bilde av klientens situasjon som styrer handlingene.
Forholdet til dyr – og trolig også planter og landskap - kan altså foreligge som et ikke-moralsk kjærlighetsforhold eller et nært vennskapsforhold. For planters og landskaps vedkommende er det rimeligvis tale om et ensidig forhold. Gjensidigheten er noe uavklart for dyrs vedkommende, men det er ikke urimelig å anta at mange av de følelsesmessige bindingene som vi kjenner fra kjærlighetsforhold også finnes i dyrenes verden og kan rettes mot mennesker liksom, for den saks skyld, mot dyrenes eget avkom. <…> Dyrs kjærlighet forutsetter ingen vandelsattest fra den som er gjenstand for kjærligheten.” (Ariansen,2000:171).
Et viktig punkt her når det gjelder å vurdere Per Sivles situasjon er at det er ”aktørens bilde av klientens situasjon som styrer handlingene”. Da faren og Per Sivle er to forskjellige aktører og disse har ulike bilder av klientens (hundens) situasjon, vurderer de (dessverre) handlingen (å drepe hunden) forskjellig.
Oppsummering.
I besvarelsen er det argumentert for synspunktene nedenfor.
I følgende tilfeller er det moralsk forkastelig å drepe et dyr:
- når det skjer ved en bestialsk handling fra et menneske
- når det skjer bare for å tilfredsstille estetiske behov hos mennesker
- når en ved å drepe dyret krenker de moralske intuisjoner hos seg selv eller andre; dette synes å være tilfelle da faren drepte Per Sivles hund
Dyr med ’inngående sosial omgang’ med mennesker står i en spesiell stilling i forhold til andre dyr fordi en ved å krenke dyret både krenker et eller flere menneskers moralske intuisjoner og kan krenke dyret selv ved å bryte et gjensidig kjærlighetsforhold.
Kilder:
1. Ariansen, Per. 2000. Dyr, omsorg og rettferdighet, Dyreetikk, Andreas Føllesdal (red.), Fagbokforlaget, s. 162
2. Egne notater fra forelesninger i FIL2302 av Per Ariansen våren 2006.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar